I går ble det arrangert to avstemning på Kirkemøtet 2014. Den første avstemningen gjaldt om et likekjønnet par skulle få lov å gifte seg i kirken. Dette ble avvist, deretter ble et forslag om å åpne opp for en liturgi for forbønn for borgerlig inngått ekteskap avvist, les mer
her .
Jeg har sett litt bakover i min egen historie...
Bispemøtet vedtok i 2008 at forbønn for borgerlig inngått ekteskap mellom likekjønnede kan finne sted, dette overlates til den enkelte prests pastorale skjønn og vurdering.
I 2009 kom en forespørsel fra Åpen Kirkegruppe (ÅK) om å publisere navnene på prester som var positive og villige til å medvirke i en forbønnshandling for to av samme kjønn som hadde inngått ekteskap.
Jeg hadde lenge vært åpen på hva jeg mener, temaet hadde vært oppe i mange sammenhenger, og jeg svarte ÅK i stor frimodighet. Så blir lista offentliggjort... Oversikten for Agder og Telemark bispedømme viste at det tilsynelatende bare var meg og en annen prest som stod for dette synet av ca 120 prester! Jeg fikk flere henvendelser fra kollegaer som syntes det var flott at jeg våget å være ærlig, de delte synet, men våget ikke å gå ut offentlig med dette. Noen begrunnet dette med at det ville bli så vanskelig i menigheten de jobbet i, det var noen få, sterke personer der som hadde et annet syn, og hvis presten tonet flagg i denne saken, ville det bli samarbeidsproblemer. Andre hadde fått klare føringer i forhold til videre ansettelse og karrieremuligheter, flagget man meningen i det offentlige rom, ville man sette seg på siden i forhold til å søke andre prestestillinger.
Jeg valgte å være åpen og ærlig om mitt syn selv om jeg fikk klare hint om at dette var en karrieredødare. Men, for meg var det viktigere å være ærlig, særlig i møte med mennesker som så altfor lenge hadde blitt holdt utenfor. Det som så fint ble kalt "det sjelesørgeriske aspektet" av Bispemøtets samlivsutvalg, veide tyngre enn truslene om å ikke få videre jobb som prest.
Som kvinne i 2014 er det ikke lenger noen kamp å bli prest i Kirken. Men når vi ser bakover i historien, skal vi ikke mange årene tilbake før kvinneprest-saken også ble omtalt i samme setning som kirkesplittende.
Modige kvinner og menn har kjempet for at jeg skulle få lov å bli prest, modige kvinner og menn har tatt imot harde ord, blitt truet med fortapelse fordi de tolket Bibelen dithen at også kvinner kunne bli prester. Det er ikke mer enn så vidt 50 år siden Ingrid Bjerkås ble ordinert som første kvinne, og det er bare 21 år siden vi fikk vår første kvinnelige biskop.
Nå er det min generasjons tur til å stå opp og peke på det Bibelen forteller om likeverd, om Guds kjærlighet og velsigne den kjærligheten Gud gir mennesker for å kunne leve i et godt samliv. Jeg velger å glede meg over den utviklingen vi tross alt ser, forlaget om å utarbeide en liturgi for borgerlig inngått ekteskap mellom likekjønnede, ble nedstemt med bare 7 stemmer. Det er nytt kirkevalg i 2015, både til menighetsråd og til bispedømmeråd som jo et utsendinger til Kirkemøtet, her må det jobbes!
Siden 2008 har det vært mange prester som har medvirket i forbønnshandlinger, prester og menigheter som har våget å tro at "Størst av alt er kjærligheten". Mange par har møtt utfordringen om å leve i et forpliktende samliv, de har bekreftet at de ønsker å elske og ære hverandre gjennom livet, og de har blitt bedt for og velsignet.
Men enda flere har møtt en stengt kirkedør, deres vakre kjærlighet har blitt omtalt med harde ord, de har blitt beskyldt for å splitte kirken med sine liv, med sin kjærlighet...
Kirkemøtet stemte ned forslaget om å lage en forbønnsliturgi. Dette medfører at de av oss som stiller som liturg, fremdeles må "mekke" liturgien selv. Jeg har sett mange utgaver, og samtlige har dette til felles: Fokuset på kjærligheten som overvinner alt (1. korinterbrev kap.13)!
Med gårsdagens avstemning må vi fremdeles leve i en slags sivil ulydighet, men troen på Kjærligheten driver oss fremover!
